Du benytter en utdatert nettleser som Vinmonopolet.no ikke lenger støtter

Vennligst last ned en av følgende oppdaterte, gratis og gode nettlesere:

Vi ønsker deg velkommen igjen.

Mer musserende fra England

Engelsk musserende er et av temaene i sommerens spesialslipp. Hva er egentlig forskjellen mellom engelsk musserende og Champagne på den andre siden av kanalen?

Tekst:
Produktsjef Arnt Egil Nordlien og Per Mæleng, Vinmonopolet

foto

Foto:
Getty Images

Engelsk musserende vin har gjennomgått en rivende utvikling i de senere årene. Riktignok har det vært produsert musserende vin i England i over 40 år, men riktigst er det likevel å si at det først er i de siste ti årene at utviklingen har skutt fart. Etter å ha besøkt et titalls av de mest toneangivende produsentene i England, i første rekke i Hampshire og øst og vest i Sussex-regionen, konkluderer vi at de mest vellykkede vinene ikke står tilbake for mye av det som produseres på den andre siden av kanalen, i Champagneregionen. Tatt i betraktning hvor raskt det har gått å løfte produksjonen av musserende vin i England opp til dagens nivå, kan vi bare spekulere i hva de nærmeste årene vil frembringe av nye produsenter, kvalitet og interesse hos forbrukerne. Vi er ikke i tvil om at kundene i årene som kommer vil kjøpe musserende vin fra England, både for umiddelbart konsum og lagring utover en tidshorisont på 5-10 år.

Holdningene blant produsentene vi besøkte var i høy grad preget av entreprenørånd. De vi møtte var langt fra i mål med tanker og ambisjoner rundt engelsk musserende vin og hva de så for seg av utvikling i årene som kommer. Langt de fleste var bare i startgropen, selv om et fåtall allerede hadde etablert seg med godt innarbeidede produkter. I første rekke tenker vi da på kjente firmaer som Ridgeway og Nyetimber, som utvilsomt er å betrakte som veteraner i forhold til de store flertallet av relativt nystartede produsenter. Men selve produktet, musserende engelsk vin, er på ingen måte ferdig tenkt, heller ikke hos dem som har holdt på en stund. Her er ballen i spill.  

Å dømme etter det vi smakte i England i løpet av et titalls besøk over to dager, vil vi si at britisk musserende vin uanstrengt er det nærmeste det er mulig å komme champagne i stil og kvalitet. Det er likevel noen markante forskjeller i stil og uttrykk, som gjør sammenlikningen engelsk og franske vin lite produktiv; den tilslører mer enn den belyser. Samtidig er sammenlikningen ikke mulig å komme bort fra. Det er et ubestridt faktum at de aller fleste kompetente smakere som får servert en god musserende britisk vin blindt, plasserer den tillitsfullt i Champagneregionen. Likhetstrekkene er ikke til å ta feil av, selv om det altså også er markante forskjeller å spore.

Britene er – med god grunn – stolte av det de har fått til på kort tid. Så lenge den ubestridte målestokken for musserende vin i verdensklasse er champagne, tåler de godt å høre – og de bruker gjerne sammenlikningen selv – at kvaliteten ikke står tilbake for mange av de mest vellykkede musserende vinene som produseres i Champagne. Som en av de mer etablerte produsentene spissformulerte det: ”Our fruit is next to no one”. Hva er det som skiller de engelske musserende vinene fra vinene i Champagne? Før vi kommer nærmere inn på dette, er det viktig å poengtere at ulikhetene og forskjellene skyldes flere forhold, der noen er absolutte i den forstand at de er styrt av klima og jordsmonn, stedegne forhold, mens andre ulikheter og forskjeller skyldes forhold knyttet til produksjonene av vinene, og derved initiert og styrt av produsentene selv. 

Klimaet i de områdene sør i England der produksjonen av musserende vin hovedsakelig finner sted, i første rekke i Hampshire, Sussex og Kent (men også i Dorset, Cornwall og Wales), er marginalt og adskillig mer krevende enn i Champagne. Modningen av druematerialet er en evig kamp mot tiden og klokken og nedbøren som melder seg sent på høsten. Noen regionale forskjeller finnes. Generelt regnes Kent i øst som den varmeste regionen, mens Hampshire gjerne omtales som den kjøligste. Det vanligste er å høste i månedsskiftet oktober / november. Årets druer var enkelte steder ennå ikke kommet i hus i de siste par dagene av oktober. Det betyr at hengetiden er uvanlig lang og lenger enn i Champagne. Hengetiden gjør at frukten i vinene fremstår som sterk, intens og overraskende robust. Engelsk musserende vin oppleves som mer umiddelbart fruktdrevne enn det vi normalt finner i vinene fra champagne. Et annet forhold som også bidrar til den gode frukten, er at avlingene er forbausende små.

Det hersker liten tvil om at den globale oppvarmingen bidrar til å gjøre det både mulig og enklere med vellykket produksjon av musserende viner i den sørlige delen av England. Cyril Brun i champagnehuset Ch. Heidsieck sa det slik: «Om femti år er England blitt det førende landet i produksjonen av musserende vin i vår del av verden, mens vi i Champagne vil produsere stille tørre viner». Nå var neppe det helt bokstavelig ment fra Bruns side, men den globale oppvarmingen har gitt England mulighet til å produsere musserende vin i verdensklasse som ikke var mulig for 20-30 år siden. Geologien varierer en hel del sør i England, fra kritthvit kalk i dybder på flere titalls meter, slik vi kjenner det fra jordsmonnet i store deler av Côte de Blancs i Champagne, til leirebaserte jordsmonn og jordsmonn dominert av grønn sand i kombinasjon med erodert kalkstein. Vinmarkene ligger plassert langs de parallelle linjene som utgjør South Downs og North Downs av fjellformasjonen som går under navnet Weald. Disse linjene krysser regionene Kent, East og West Sussex og Hampshire. Det er med andre ord mulig å finne geologiske likheter på tvers av de regionale grensene. Det marginale klimaet sør i England gjør det nødvendig at vinmarkene har sørvendt eksponering og ligger godt drenert i åssider.

Selv om den lange hengetiden bidrar til å forklare noe av forskjellen i stil mellom champagne og engelsk musserende vin, er det også andre forskjeller som det er verdt å bite seg merke i. De engelske musserende vinene oppleves som en god del syrligere enn vinene fra Champagne. Det skyldes at det sørlige England er en kjøligere klimasone enn Champagne. Og fordi vinene er syrligere så doseres de høyere enn det som er vanlig i Champagne for tiden, 10 g og rett under er vanlig, og bare ytterst sjelden lavere enn 5 g. Vinenes markante fruktighet har også sammenheng med at det er få eiendommer som sitter på volumer med reserveviner basert på tidligere årganger som de kan brukte for å bringe inn et utviklingspreg i vinene. Fordi langt de fleste av eiendommene heller ikke har produsert vin veldig lenge; ofte dreier det seg bare om noen få årganger, har heller ikke vinene ligget tilstrekkelig lenge på bunnfallet til at de har rukket å få den typiske autolyse- eller brødbakstkarakteren i tillegg til fedmen som følger av noen år på sedimentene. Dette var et tema som regelmessig kom opp i samtalene med produsentene. Behovet fra inntekter så raskt som mulig gjør det vanskelig å ha vinene liggende på bunnfallet i flere år før de slippes for salg. Det vil ta tid før økonomien hos produsentene er robust nok til at det er mulig med et langt opphold på bunnfallet. På sikt har vi grunn til å tro at flere produsenter og forbrukere vil applaudere noe mer fedme i vinene samtidig som det også er slik at produsentene ønsket å bevare den markante friskheten, som er et tydelig kjennetegn på musserende engelsk vin. I dag finner vi viner i hele skalaen fra det utprøvende engelske til det etablerte franske, fra det som minner mest om champagne på høyt nivå, med tydelig autolysekarakter, til vin som utmerket seg med en flott, intens og markant syrlig fruktkarakter. Hva de forskjellige produsentene ender opp med å velge som karakter og stil for eiendommenes viner er ikke lett å se for seg i dag. Noen vil sikkert velge å legge seg tettest opp mot en stil som minner mest om champagne; vi kan godt se for meg at markedet vil applaudere dette, mens andre igjen vil komme til å rendyrke en purere og mer markant energisk stil. Posisjoner midt mellom er selvsagt mulig, her er det klart store rom å prøve seg frem.
 
Uten unntak anvendte produsentene vi besøkte chardonnay, pinot noir og pinot meunier. Chardonnay er klart det sterkeste kortet av disse tre druene. Chardonnay på hvit og grå kalk i en så kjølig klimasone som Sør-England, kombinert med lang hengetid og lave avlinger, gir frukt med høy friskhet, aromatisk kompleksitet og flott presisjon. De sterkeste vinene vi smakte var ubetinget blanc de blancs-cuveer eller viner med en dominerende andel chardonnay. Chardonnayfrukten i England er helt fremragende, den står ikke tilbake for det beste som er å finne i Champagne basert på den samme druen.  De røde druene er mer krevende å dyrke sør i England og resultatet er mer variabelt. Sterkt kalkholdige jordsmonn og røde druer i en kjølig klimasone som Sør-England er ingen perfekt kombinasjon. Når det er sagt så smakte vi flere viner med høy andel røde druer som utmerket seg. Det er fullt mulig å dyrke frem kvalitetsfrukt basert på røde druer. Men det gjelder da å plante druene i varmere jordsmonn preget av sand og leire. Vi opplevde det slik at produsentene var mest tilfreds med chardonnay, og at alle ønsket seg en eller to blanc de blancs baserte viner i porteføljen, gjerne som firmaets prestige. 
 
Champagne og områdene der det dyrkes druer sør i England kunne ikke vært mer forskjellige. Mens Champagnelandskapet har en ekstrem vinstokktetthet, er det knapt vinstokker å få øye på i Sør-England. Eiendommene ligger også i de fleste tilfellene langt fra hverandre, og det er bare å innstille seg på en hel del kjøring i det vakre engelske kulturlandskapet, der det for anledning jakttiden var flere fasaner og rapphøns enn mennesker, og der veiene var så trange og gjengrodde at de mest lignet tunneler. Det ligger store mengder uoppdaget vinmark under de slake grønne åsene sør i England. Det betyr at det i årene som kommer vil dukke opp mange nye og interessante produsenter. Det musserende engelske vineventyret har knapt startet, det er plass til nye initiativ. Det er langt fra tilfeldig at champagnehuset Taittinger ganske nylig har kjøpt seg eiendom i landsbyen Chilham i Kent og vil lansere sin første engelske musserende vin i 2023. Å dømme etter samtaler med flere produsenter i Reims og Epernay nylig, var det flere hus i Champagne som fulgte godt med på det som skjedde i det engelske boblevinmarkedet. 
 
For et relativt nytt produkt som engelsk musserende vin, er prisingen en utfordring. Selvsagt er det store investeringskostnader involvert i etableringen av en eiendom, men produktene er likevel så nye og uoppdagede at svært høye priser ikke er en god idé. Å dømme etter de prisene vi så, vil en rekke av vinene ligge i spennet mellom 350-500 kr. Enkelte produkter har sprengt 600 kr for en god stund siden, og vi har alt sett vin til over tusenlappen. Hjemmemarkedet er sterkt, britene er patrioter og nasjonalister på sin hals, så de beste vinene tåler ganske sikkert prisingen på et mellomhøyt champagnenivå. I det norske markedet stiller det seg annerledes; vi har ikke naturlig et bankende hjerte for engelske bobler. Her gjelder det å tenke klart og prise produktene riktig, ellers ruler champagne videre. Stay calm og tenk langsiktig mens kvaliteten får synke gradvis inn, vil nok være det klokeste.

Per Mæleng og Arnt Egil Nordlien