Ølet ble opprinnelig brygget for å ha et reservoar av øl utover sommeren da forholdene for brygging var dårligere. Nå som vi har ordnet oss med moderne kjølefasiliteter er ikke årstidene lenger en avgjørende faktor. Direkte oversatt betyr navnet «øl for lagring», og ofte ble ølet laget med høyere alkohol etter hvor lenge det skulle lagres. Høy alkohol bidrar til å beskytte ølet mot mikrobiologisk aktivitet. Noen lagret ølet i trefat, og det var ikke uvanlig at ølet var syrlig da det ble konsumert. Etter at verdens øldrikkere fikk smaken på duggfriskt lagerøl påvirket det hvordan ølstilen biere de garde utviklet seg.
Selv om det kan argumenteres for at ølstilen kan romme så mye at det sier mer om når ølet lages enn om hvordan den smaker, vil vi allikevel driste oss på en generell beskrivelse:
... i våre dager, er lys i farge og skal vise en tydelig maltkarakter uten å bli for tungt. Humlekarakter er vanligvis i bakgrunnen, men kan bidra med en diskré urtearoma. Varierende grad av fruktighet, men produsentene prøver ofte å dempe fruktige estere til fordel for et mer tydelig maltpreg. Vanligvis lite bitterhet og alkoholnivåene ligger mellom 4 og 8%. Et godt biere de garde har en kompleksitet som ikke viser seg ved første slurk, og det kan være lurt å gi ølet flere sjanser.
Det nesten nøtteaktige maltpreget egner seg godt til mange ulike matretter. Sommerens kylling- eller svineretter (= grill) kan med hell serveres sammen med et glass biere de garde. Stekeskorpe og maltpreg er som alltid en sømløs kombinasjon. Hva med å prøve det til seibiff med stekt løk?
