Tilbake
Lær om vin Land Italia Campania

Campania - i skyggen av vulkanen

De fleste forbinder Campania med bøffelmozzarella, pizza fra Napoli, Pompeii eller Amalfikystens pittoreske små landsbyer. Forfattere som Ibsen og Bjørneboe reiste hit for å få inspirasjon, men hva vet nordmenn egentlig om vinen fra dette området?
Pompei AV.jpg
Foto: Getty Images

Tekst: Niclas Lundmark, varefaglig rådgiver

Jeg elsker dette området og falt pladask første gangen jeg ankom Napoli. Byen er riktignok møkkete og farlig, men menneskene, gjestfriheten, maten, luktene og det pulserende livet er så italiensk som det kan bli.

Når nordmenn velger kvalitetsvin fra Italia velger de som regel viner fra Piemonte, Veneto eller Toscana, det er synd, for «mafialand» har mer å by på enn pizza og gamle ruiner.

Lytt og lær

Hør podcasten vår om Campania. Her drar våre varefaglige rådgivere på en imaginær sommerferie til Campania. Niclas er reiseguide for Anne og Anders, og tar de med til blant annet Pompeii og Taurasi. De avslutter ferien med en treretters middag på en strandrestaurant på Amalfikysten.

Det nye gamle

Mange mener at Campania er den vinregionen i Italia med størst positiv utvikling og er den viktigste vinregionen i Sør-Italia. De siste 30 årene har det vært en eksplosiv økning i antall vinprodusenter og en voldsom kvalitetsheving. Vinene herfra har et utrolig særpreg og viser tydelig sin adresse fra det vulkanske jordsmonnet. Campania er en av Italias virkelig store hvitvinsregioner og viser hva Sør-Italia har å by på.

Vinprodusentene i Campania holder fast på de antikke druesortene, noe som gir et fantastisk mangfold av druetyper og vinstiler. I dag brukes de samme druesortene som ble brakt hit av grekerne for 3500 år siden. Campanias storhetstid var under Romerriket og med Pompeii som en viktig utskipningshavn for vinhandelen.

Den store vinrikdommen i Campania er deres unike og antikke gresk/romerske vindruer. I romersk tid var vinene herfra regnet som de aller beste og navn som gammel Falernum hadde en magisk klang. I romersk litteratur beskrives 100 år gammel Falernum og spesielt årgangen 121 f.kr.

pompeii (2).jpg

I verket Naturalis Historia beskriver Plinius den eldre den lokale vinen produsert rundt Pompeii som ordinær. Han skriver at de bør drikkes innen 10 år og at videre lagring svekker kvaliteten. Han skriver også at de resulterte i hodepine som ikke ga seg før ett døgn etter at de var drukket. Til sammenligning beskriver han også vin fra Falernum (nordvest for Napoli, Falerno del Massico i dag) som fantastisk.

De mest berømte vinene fra romertiden var sannsynligvis søte viner laget av grønne druer, oksidert og utsatt for varme, mer som Madeira blir det i dag. Dette gav holdbare viner som virkelig kunne lagres lenge når de ble tappet i lufttette amforaer. Pompeii var også i sin tid et sentrum og en utskipningshavn for vinhandelen i Romerriket, og kan best sammenlignes med den rolle byen Bordeaux hadde fra 1800-tallet og frem til våre dager. Det var så populært at amphoraene med vin fra Pompeii fikk eget emblem, og slike amphoraer er funnet i hele romerriket. Faktisk er det funnet amphoraer med emblem fra Pompeii som beviselig ikke stammer fra Pompeii, trolig er dette et tidlig eksempel på forfalskning av vin.

Vinhandelen i Pompeii tok raskt slutt 24. august i år 79 e.kr., da vulkanen Vesuv fikk et voldsomt utbrudd og begravde byen i tykk aske. Vulkanutbruddet førte til drastisk reduksjon i vinleveransen i romerriket, og det som var å få ble så kostbart at det kun var tilgjengelig for de velstående. I panikk byttet de ut kornåkre utenfor Roma med vinmarker.

Selv om vulkanen har forårsaket store katastrofer har den også spredt aske og lava som vinplantene i området stortrives i.

pompeii (1).jpg

Klima

Campania ligger langt sør, men har allikevel store områder med kjøligere klima. Dette skyldes høytliggende åser ved fjellkjeden Appenninene, der vindruene dyrkes. De beste vinmarkene ligger i høyden fra 400 til 800 moh.

Hva gjør så dette med vinen? Generelt kan vi si at varmt klima gir fyldige og mer alkoholrike viner med rikere fruktighet, mens et kjølig klima gir slankere viner og mer delikate aromaer.

Campanias kjøligste områder ligger et sted midt i mellom disse klimatypene. Nettene er kjølige og dagene forholdsvis varme. Dette gir en lang modningstid som også bidrar til god aromautvikling og høy friskhet i vinene.

Ved kysten, ut mot det tyrrenske hav, er det varmere og fuktigere. Her lages god vin av tilpasningsdyktige druer, både røde og hvite, men i en litt fruktigere og mindre strukturert stil.

 

Tre hoveddruer

Det dyrkes enormt mange druetyper i Campania. Det skal ha vært så mange som 400 forskjellige druesorter i produksjon, men dessverre er mange i ferd må å forsvinne. Det var lenge kun staheten til noen få produsenter som holdt Campaniaregionens gamle romerske vintradisjoner i live. I etterkrigstiden anbefalte italienske myndigheter at bøndene i området burde plante mer produktive druesorter som Sangiovese, Montepulciano og Trebbiano. I dag nyter vi alle av produsentenes arbeid.

De tre mest interessante druetypene i dag, er grønne Greco og Fiano og den blå  Aglianico. Andre viktige druetyper i Campania er Piedirosso, Falanghina, Biancolella og Coda di Volpe

 

Greco

«Greco» kommer som navnet tilsier fra oldtidens grekere, som man mener brakte med seg druen til Campania. Druen Greco er hjemmehørende i Campania og er en middels aromatisk og sentmodnende sort. I motsetning til den mektigere og fetere fiano di avellino – av mange regnet som Campanias største hvite – er greco aldri tung, men likevel ingen lettvekter. Den smaker alltid fortreffelig på matbordet, spesielt når det er sjømat, grønnsaksretter eller pasta og spekemat på bordet.

Appellasjonen Greco di Tufo har fått sitt navn både fra den dominerende druen i området og fra et av underområdene.«Tufo» er både navnet på et underområde der vinen lages, og også på områdets jordsmonn - som består av vulkansk stein og leire. Vinene får ofte en mineralsk karakter takket være jordsmonnet. De aller beste vinene kommer fra høyereliggende vinmarker med lavere temperatur enn ellers i området.

Greco di Tufo dufter av eple, kvede, salvie, blomster, mandel og sitrus. I varmere områder kan den få rikere tropiske frukttoner.

Nylig er det oppdaget at Greco er identisk med Asprinio, druen som gir musserende vin i Asprinio di Aversa. Her vokser plantene mellom høye trær og druene høstes med spesialbygde stiger i opptil 15 meters høyde. Enkelte druestokker bærer opptil 300 kilo druer og er over 300 år gamle. De vokser i sandholdig jord hvor vinlusa Phylloxera ikke klarer å leve.

Innhøsting i Aversa. Kontrastene i Campania uttrykkes ikke bedre enn akkurat her. Klimaet er varmt, vinen kjølig. Asprinio di Aversa DOC står som et eksempel på Campanias unike og mangfoldige vinverden der fokus på kvalitet står i sentrum mer enn noen gang.

Fiano-druen gir Campanias mest dramatiske hvitviner. Dette er undervurderte og smaksrike viner på høyt nivå.

Fiano

Fiano-druen er vanskelig å dyrke og er plantet i mindre omfang. Den gir liten produksjon av små druer. Resultatet er imidlertid en av Italias mest eksotiske hvitviner. Den har også godt lagringspotensiale. Det romerske navnet på druen var vitis apiana – Vinstokk for bier.

Campanias Fiano d’Avellino fikk status som DOCG i 2003 og regnes av mange som den beste av Syd-Italias hvite DOCG-er. Vinmarkene i Avellino-provinsen ligger 250-800 moh. Summonte og Montefredane er høyt beliggende kommuner innen appellasjonen, og de beste eksemplarene har derfor god friskhet, et nyansert aromabilde med florale toner og sitrus samt en steinaktig og vulkansk mineralitet. Toner av stjerneanis kommer ved lagring.

Noen er rike med moden fruktighet, andre er slankere med lavere modning av druene. Noen produsenter velger å fatlagre sin Fiano, noe som gir kraftigere struktur og varierende innslag av fataromaer.

Den lave avkastningen druen gir var også noe av grunnen til at mange byttet den ut med mer produktive sorter som Trebbiano på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Druen var nesten utryddet på 1950-tallet

 

Aglianico og Taurasi

En drue som modner sent og høstes normalt i slutten av oktober / begynnelsen av november. Den trenger en lang, varm og tørr sommer for å utvikle full fenolisk modning. I kjøligere årganger høstes det kanskje så sent som den første uken av desember.

Aglianicos røtter trives best i vulkansk jordsmonn, og det er det mye av i Campania. Vulkanen Vesuv ligger rett utenfor Napoli og er den eneste aktive vulkanen på fastlandet i Europa. Gjennom århundrene har den hatt flere utbrudd og spydd aske og vulkanske substanser utover de nærliggende landområdene.

Aglianico har en lang historie og man har lenge trodd at den ble brakt til området av grekerne (hellenerne), romerne kalte druen for Elenico. Men druen er trolig innfødt og navnet kommer fra det spanske ordet lian, som betyr slette

Aglianico gir strukturerte, lagringsdyktige viner, selv om de også kan komme i lettere, friske og fruktige utgaver. Druen har tykt skall og trives i høyden der den kan modne sakte og lenge. Den setter knopper tidlig om våren og druene modner ikke før langt utpå høsten. Store temperaturforskjeller mellom dag og natt i fjellområdene bidrar også til struktur og god utvikling av aroma.

Det lages ikke bare faste rødviner av Aglianico, men også rosévin.

Aglianico har et naturlig høyt innhold av vinsyre. Det gjør at den bevarer sin syrlighet selv under varme forhold. På grunn av den stramme syrestrukturen og markante tanniner trenger taurasi tid for å bli drikkeklar.

DOCG-reglene krever tre års modning, hvorav tolv måneder må være på fat. For riserva er kravet fire år, der minst 18 måneder må være på fat. Vinene vi slipper nå er forholdsvis unge og svært faste.

Aroma- og smaksmessig kan en aglianico beskrives med ord som kirsebær, plomme og mørke bær. Den kan også ha saltaktige, mineralske elementer og aroma av roser, sjokolade, sigarrøyk, lær og krydder.

Taurasi deler med andre ord mange smakskarakteristikker med barolo selv om fargen er mye mørkere. Taurasi er en av Italias oversette storheter og kalles med rette Sør-Italias barolo, men er langt mindre kjent enn sin berømte konkurrent i nord.

Tidlig på 1900-tallet ble faktisk taurasi fraktet opp til Piemonte for å forsterke de magrere nebbiolovinene i vanskelige årganger.

Druen dyrkes nesten utelukkende i Sør-Italia, og i tillegg til Taurasi og Taburno er Aglianico del Vulture fra nabodistriktet Basilicata vel ansett.

sør-italia.jpg