Klassisk vin

Tom Richard Tyrihjell har jobbet i Vinmonopolet i en årrekke. Tom begynte som ekspeditør, men er nå leder for enheten som kalles Varefaglig. Her deler han sine tanker om vinverdens klassikere.

----------------------

Klassikernes arroganse gjør dem litt uspiselige, for ikke å si udrikkelige. De står der selvsikre og svært bevisst sin egen fortreffelighet. De kan ikke bare drikkes og nytes, de skal forstås og diskuteres, helst etter rituell servering i spesialdesignede glass.

Jeg liker dem nok nettopp på grunn av dette. Det gjorde i hvert fall at jeg ble nysgjerrig på dem da jeg begynte å interessere meg for vin. Det må vel være en grunn til at de er blitt klassikere og at vinkjennere setter dem så høyt?

Vin som setter en standard

Jeg fikk fort erfare at noen viner falt i smak ganske umiddelbart (jeg likte dem fra Rhône best i begynnelsen), mens andre var vanskeligere å forstå. Da var det viktig å være litt ydmyk og åpen for at det er meg og ikke klassikeren det er noe «feil» med, for å si det kort og brutalt.

Rød burgunder var sånn for meg i begynnelsen. Det smakte tynt og syrlig, og den som kostet 400 kroner var ikke bedre enn den til 150. Så jeg fortsatte å utforske dem jeg likte best, men ga heller ikke opp på burgunderne.

Så åpnet de seg for meg, mer stykkevis enn gradvis, men det har vært en verdifull reise, og i dag er disse vinene blant mine favoritter. Det er disse jeg som regel finner mest interessante og kjøper igjen, både de rimelige og de dyre.

Hva er en klassiker?

Av rødvinene er vinene fra Bordeaux og Burgund de store klassikerne. Bordeaux rager høyest historisk sett. Vinene ble priset allerede på 1600-tallet for sin spesielt gode kvalitet og smak, og senere kom det rangeringer og salgspriser som har gjort dem til de mest etterspurte vinene helt opp til i dag.

Lenge har det vært slik at når man skulle lage «skikkelig» rødvin ellers i verden, så var det vin som liknet på bordeaux man skulle lage. Ved å bruke druer som Cabernet Sauvignon og Merlot og la vinen ligge lenge på eikefat, fikk man en fast og lagringsdyktig vin.

Det er blitt en del gode «kopier» av det, men det er noe med det å smake selve utgangspunktet, klassikeren. Bordeaux lærer oss noe om fat og fasthet i vin. Burgundere derimot lærer oss noe annet. Her er det snakk om å sette pris på det forsiktige, det presise og detaljerte.

Den gode samtalen

Klassisk vin handler ikke om umiddelbar nytelse. Det kan selvsagt være du vil synes vinen smaker godt også når du drikker den for første gang. Men det er også sånn at du må være nysgjerrig og interessert i å utvikle ditt smaksrepertoar.

Disse vinene vil samtale med deg og de vil gjøre deg i stand til å forstå og snakke om vin på en annen måte. Og for å delta i den store samtalen om hva vin burde være og ikke være, så må du også ha smakt klassikerne. Det er en god samtale som vil åpne hele vinverdenens mangfold av dufter og smaker. 

Seks klassiske vinområder 

Bourgogne - AOC/AOP Volnay

Volnay er av mange ansett som et av de beste – om ikke det aller beste – områdene i Burgund. Vinene kommer som ellers i Burgund i mange utgaver, alt etter hvem som har produsert vinen, men en klassisk Volnay skal være delikat, nyansert, besnærende og spenstig. I tillegg er den konsentrert og dyp, ikke kraftig og rustikk.

Volnay har ingen grand cru, men flere eksepsjonelt gode premier cru vinmarker, som Cailleret, Champans, Clos de Chenes, Taillepied og Santenots. Volnay har flere monopol-vinmarker (clos) enn andre kommuner i Burgund.

Rhõne - AOC/AOP Châteauneuf-du-Pape

Navnet Châteauneuf-du-Pape betyr «pavens nye slott» og de første vinrankene ble plantet av pave Clement den femte i 1309. Lovregulering av området skjedde i 1930 og danner utgangspunkt for hele det franske vinlovverket.

Vinplanter skulle bare dyrkes der jordsmonnet var så skrint at det kun var egnet for planter som timian og lavendel. Vinen måtte ha minst 12,5 prosent alkohol, det høyeste i Frankrike. Det byr ikke på store utfordringer i denne solrike og varme delen av Frankrike, der det heller kan bli for mye alkohol.

Châteauneuf-du-Pape skiller seg også ut ved å tillate hele 18 ulike druesorter, også hvitvinsdruer. Grenache, Mourvedre og Syrah er de mest brukte.

Bordeaux - AOC/AOP Pessac-Léognan

Pessac-Léognan ligger i Graves som er selve fødestedet for den klassiske Bordeauxvinen (Claret). Allerede på 1600-tallet, mens Medoc fortsatt var sumpland, oppnådde vinene prestisje og berømmelse i England.

Graves innlemmet med årene mange av de omkringliggende områdene under sitt domene, men i 1987 ble Pessac-Léognan skilt ut som en selvstendig del. Den utgjør den nordlige delen av det opprinnelige Graves, og rommer flest av de berømte vinslottene.

De beste vinene viser sitt regionale særpreg i form av noe jordlig og mineralsk, noe som minner om røyk eller varm murstein. Hvitvinen er også av høy kvalitet og står noe ufortjent i skyggen av lagringsdyktige hvite burgundere.

Piemonte - DOCG Barbaresco (Riserva)

Barbaresco er for lengst kommet ut av skyggen som lillebror til Barolo. Første gang Barbaresco opptrer som eget navn på vinetiketten er i 1894, tidligere ble vinene fra området som regel blandet inn i barolovinene.

Barolo sto høyt i kurs hos kongehuset Savoy og de adelige i Torino, mens Barbaresco først tok steget opp i vineliten på 1960-tallet. De viktigste landsbyene for barbaresco-produksjon er Neive, Treiso og selve Barbaresco.

Jordsmonnet deles inn i to hovedtyper, et kalkholdig som gir elegante, fruktdrevne viner og et mer kompakt jordsmonn som gir fastere og mer tannrike viner.

Toscana - DOCG Brunello di Montalcino

Brunello var blant de første vinene som fikk DOC-status i 1966, og DOCG i 1980. Vinene fra Montalcino er blitt kalt Brunello siden 1300-tallet. Vinen må lages på 100 prosent Sangiovese. Det er ikke vanlig med enkeltmarks-viner her, til forskjell fra i Barolo.

Brunello di Montalcino er en klassiker fordi den satte italiensk vin på kartet over verdens store viner. Kravet til lagring er 4–5 år, hvorav to år må være på fat. Lang lagring på flaske og fat gir sitt tydelige preg på vinene.