1971-1995: Økt vareutvalg og kundefokus

Gjennom en serie i fire deler tar Tom Tyrihjell og Anders Stueland et tilbakeblikk på utviklingen av Vinmonopolets vareutvalg fra etableringen i 1922 til i dag. Dette er del 3.

Økt vareutvalg og kundefokus

Utover 80-tallet øker kjøpekraften og det blir mer biff og rødvin. Stadig flere kjøper pakketurer til Syden. Både i Europa og i fjernere vinland begynner vinprodusenter å satse mer på eksport. Det påvirker også utvalget på Vinmonopolet.

Nye vinland som Australia, Argentina og Chile, som vi i dag tar for gitt, dukker først opp i prislistene våre i 80-årene. Frankrike troner ikke lenger alene som produsent av kvalitetsvin. Vinjournalister i USA dikterer plutselig hva som er riktig stil. Særlig får Robert Parkers smak for fyldige, fruktige og alkoholsterke viner av fullmodne druer stor innflytelse.

Samtidig velger Vinmonopolet en mer markedsrettet og karismatisk vei for å riste av seg det som mange kunder i løpet av 70-årene begynte å oppfatte som et støvete overformynderi i utakt med tiden. Nå kommer skrukorker, papp- vin og ulike typer PR-jippo.

I slutten av 90-årene jobber Vinmonopolet for å tilpasse seg EØS-avtalen, som er under forhandling. Skulle Vinmonopolet bestå, måtte det sørge for en ikke-diskriminerende markedskonkurranse. Utvalget ble nå i større grad styrt etter hva kundene ville ha, og produktene måtte konkurrere om å beholde sin plass i listene.

I tillegg fikk butikkene et tilleggsutvalg basert på lokal etterspørsel, og det ble opprettet et testutvalg som leverandørene selv kunne råde over. For å sikre kundene tilgang til mer vin enn det som var i butikkene, opprettet vi også bestillingsutvalget. Slik ble et stort vareutvalg tilgjengelig for alle kunder, uansett hvor i landet de bodde. Det hele ble satt ut i livet 1994, og systemet er nærmest uendret i dag, nesten 30 år senere.

Bildet i toppen av artikkelen er tatt i ca 1988 og er fra et utsalg i Arendal. 

1976: Parissmakingen

I 1976 arrangerte den engelske vinhandleren Steven Spurrier en vinsmaking i Paris, og resultatet sjokkerte. Et panel med franske vineksperter smakte røde toppviner fra Bordeaux og California blindt og ga dem poeng. De bedømte også hvitvin fra topp vinmarker i Sentral-burgund og chardonnay fra California. Amerikanerne gikk av med seieren i både rødt og hvitt, og dermed var franskmennene revet ned fra vintronen.

Smakingen ble møtt med innvendinger om at de franske vinene var ment for lagring og ville vært bedre med noen år på baken. Derfor ble det gjennomført nye smakinger av de samme vinene i 1978, 1986 og 2006. Hver gang stakk amerikanerne av med seieren.

Generelt utviklet de amerikanske vinene seg bedre enn de franske, selv om flere av bordeauxvinene var fra den bejublede 1970-årgangen. Vinmonopolet hadde den røde vinneren i lista i 80-årene. Parissmakingen representerte et brudd ved å vise at kvalitetsvin ikke måtte være europeisk, men også kunne komme fra nye eller ukjente vinområder.

1982: Supertoskanerne kommer

Flere vinprodusenter i Toscana hadde siden 1971 valgt å tappe vin som bevisst brøt med den lokale vinloven. De mente loven var rigid og hindret dem i å lage så god vin som de hadde potensial for. Blant annet krevet loven at rød chianti måtte inneholde en andel grønne druer, og ikke kunne lages av ren Sangiovese. Internasjonale druetyper var heller ikke tillatt.

Inspirert av vinene fra Bordeaux begynte toskanske vinprodusenter nå å blande inn vindruer som Cabernet Sauvignon og Merlot sammen med den lokale Sangiovese. Dermed måtte vinen klassifiseres som enkel bordvin, selv om kvaliteten var førsteklasses.

Omtrent samtidig som Vinmonopolet lanserte den første «supertoskaneren», dukket dette begrepet opp i omtale av den voksende gruppen av toskanske rampe-viner. I tiåret som fulgte, gikk det inflasjon i konseptet, godt støttet av det amerikanske vinmarkedet. Det svelget unna viner med høy skår fra den toneangivende vinskribenten Robert Parker. De toskanske produsentene hadde truffet lista perfekt og var helt i takt med en vinverden som orienterte seg mot fatpregede og intense viner.

1983: Lydskrift og beskrivelser i prislista

Prisliste for årgangsvin januar 1983 har beskrivelser og lydskrift. Dette er den første og eneste prislista med denne tilleggsinformasjonen før lydskrift dukker opp igjen i 1985. Beskrivelse av vinene kommer først inn som fast informasjon i prislista i september 1991.

1984: Endruevinene gjør det enklere

I løpet av 70- og 80-årene dukket det opp viner med navnet på druetypen tydelig merket på etiketten. I de klassiske vinlandene, som Frankrike, Italia og Spania, hadde det alltid vært området som ble frontet, og i franskmennenes øyne var druetypen underordnet stedet eller terroiret. Vindrikkerne måtte derfor ha kunnskap om vinen som skjulte seg bak stedsnavnet.

For de nye vinlandene var det en utfordring at de ikke hadde kjente eller definerte områder som ga noen mening for forbrukeren. Løsningen ble derfor å vise fram hva vinen var laget av, og ikke hvor den kom fra. Den aller mest populære druen i denne perioden var Cabernet Sauvignon, og fra 1984 til 1994 økte antallet endrueviner basert på denne druen fra 2 til 37 produkter i Vinmonopolets liste. Hakk i hæl kom Merlot. Dette var druer som fra før var godt representert i listene, men skjult bak Bordeaux-etiketter. Chile, Australia og USA gjorde det nok enklere for mange å forholde seg til vinverdenen. I dag er det ingen som hever et øyebryn om noen ber om en chardonnay eller pinot noir.

1982: blandet whisky

De fleste nordmenn hadde verken hørt om eller smakt ren maltwhisky i 80-årene. I 1982 var det 37 skotske blended whiskyer og bare to single malt.

Single malt er whisky der råvaren kun er maltet bygg, og opprinnelsen er ett enkelt destilleri. Blended, eller blandet whisky, er en skotsk oppfinnelse drevet fram av jakten på økt profitt. Takket være moderne og effektive destillasjonsapparater og billigere råvarer, som mais, kunne skotske destillerier på slutten av 1800-tallet lage store mengder nøytralt brennevin til en mye lavere kostnad enn det som var tilfelle for den tradisjonelle og smaksrike maltwhiskyen. Ved å blande inn en liten del maltwhisky i det nøytrale brennevinet, grainwhisky, fikk de såkalt blended whisky. Kombinasjonen av en mild whiskysmak, lav pris og fengende navn på etiketten ble en suksess som førte til at skotske destillerier gikk for full damp.

1987: første skrukork

Skrukorker hadde vært brukt for brennevin i flere tiår, men den nymotens lukkemekanismen var vanskeligere å akseptere for vinfolk. Mange forbant skrukork med dårlig billigvin. Den tradisjonelle modningen av vin innebærer dessuten en svak oksidering, siden naturkorkene slipper inn litt luft, noe som endrer stilen på vinene over tid. Skrukorker er tettere og bevarer vinen mer uforandret.

Det franske firmaet Stelvin introduserte skrukorker til vin i 1959 uten at det slo spesielt godt an. Resultatene av en test publisert i 1976 viste tydelig at skrukork var overlegen naturkork, selv om det også er avdekket reduktivitet i enkelte viner med skrukork. De naturlige korkene var kjent for å kunne gi stor flaskevariasjon på grunn oksidering eller TCA (populært kalt korksmak). Vinbransjen turte likevel i liten grad å gå over til skrukorken av frykt for at kundene ikke ville ha det. Tross dette valgte salgsavdelingen til Vinmonopolet å lansere en ny vin med skrukork i 1987.

1988: Vinbladet

Den aller første utgaven av Vinbladet kom på høsten 1988, med Sidsel Cornier som redaktør. Blant temaene var «Australia, en nykommer på verdensmarkedet».

1988: Pappvin

Vinmonopolet hadde vurdert å lansere vin tappet på plastpose og pakket i kartong, såkalt pappvin eller Bag-in-Box (BiB), helt siden begynnelsen av 80-årene. Men det skjedde først til sankthans 1988, da vi lanserte både rødvin og hvitvin på papp. Kundene kunne velge mellom 3 og 10 liter, og det var ikke bare den praktiske emballasjen som lokket. Prisen på pappvinen var satt lavere enn tilsvarende vin på flaske, og kundene fikk, på sett og vis, hver femte flaske gratis. Salget gikk derfor strykende, og Polet i Møllergata ble utsolgt på en halvtime.

I månedene som fulgte, hadde Vinmonopolet et svare strev med å holde tritt med etterspørselen. Pappvinene utløste også protester fra avholdsbevegelsen, og fagforeningen i Vinmonopolet mente vinen stjal markedsandeler fra hjemmetappet vin. Prisen ble derfor satt kraftig opp i løpet av høsten 1988, men pappvinen hadde kommet for å bli.

På bildet under ser du Salgsdirektør Egil Sveine sommeren 1988, med den ettertraktede pappvinen.

1988: Kunstnervin

Et kjent vinslott i Bordeaux hadde lenge lansert vin med etiketter prydet av ulike kunstnere. Vinmonopolet ble inspirert og ville gjøre det samme. Den første årgangen av den såkalte kunstnervinen hadde et arbeid av Jacob Weidemann på etiketten, og innholdet var selvfølgelig en rødvin fra et av de mange mindre kjente slottene i Bordeaux, et såkalt petit château.

Den 31. oktober 1988 ble 35 000 flasker lagt ut for salg og nærmest revet vekk. To kunder på Polet i Ski ønsket å kjøpe hele pallen med 384 flasker, men ble nektet. Året etter ble det lagt ut 50 000 flasker, og denne gangen var det et begrenset antall flasker per kunde.

Ryktene om at vinen var et investeringsobjekt, gjorde at den fikk bein å gå på, og mange flasker ble liggende uåpnet i mange hjem. Alkoholpolitisk var det muligens en genistrek siden mye av vinen ikke ble drukket. Da Vinmonopolet startet sine auksjoner i 2013, fantes det fremdeles mange flasker av de ulike årgangene fram til 1995, men brorparten hadde passert middagshøyden. Kanskje det hadde vært bedre om kunstnervinen var tappet med skrukork

Jacob Weidemann malte bildet på den første norske kunstnervinen, som ble lansert 31. oktober 1988. Her står han sammen med Vinmonopolets adm. dir. Einar Joys og holder hunden Anton. Til venstre sitter Yvonne Stenersen ved Galleri JMS i Oslo og lengst til høyre sitter Nasjonalgalleriets direktør Knut Berg.

1988: Juleakevitt

Utvalget av akevitt gikk gradvis ned i årene etter krigen. Vinmonopolet var eneste produsent av norsk akevitt og hadde bare lansert et par nye merker etter krigen før Halvor Heuch ble ansatt som fagdirektør for brennevin i 1986.

Heuch gikk raskt i gang med utviklingen av en juleakevitt. Å koble akevitt til en sesong eller bestemte typer mat var noe nytt, og juleakevitten skulle bli en årlig nyhet på Vinmonopolet.

Før lanseringen arrangerte Landbrukssamvirkets felleskontor en busstur for journalister og andre inviterte til et nedlagt brenneri på Hadeland. Underveis ble det servert akevitt, og vel framme var det middag med selve juleakevitten i glassene. Dagen etter var juleakevitten på forsiden av Aftenposten. Ved utgangen av året ble salget av juleakevitten stoppet, og restbeholdningen ble sendt tilbake til Vinmonopolets anlegg på Hasle. Neste år var det på'n igjen!

Artikkelen ble først publisert i Vinbladet 2022-3