Nei, det er ikke sjakk vi snakker om. I litteraturen betegnes ofte Barolo som Piemontes konge og Barbaresco for dronningen. De lages begge av nebbiolo, men Barbaresco omtales ofte som mer «feminin», bløtere og tidligere tilgjengelig.
Mange misforstår denne sammenlikningen og omtaler Barbaresco som en “Barolo light”, noe som ikke er tilfelle. Barbaresco har stått litt i skyggen av Barolo, men kvalitetsmessig er det lite som skiller disse områdene. Barbarescos beste vinmarker – Asili, Monstefano og Rabajà – står side om side med det beste fra Barolo.
Både Barolo og Barbaresco er en vin, en by og en kommune.
Vinene er basert på druen nebbiolo som gir markant tanninstruktur og høy friskhet. På duft er de unge vinene preget av røde og mørke bær, som kirsebær, jordbær og plommer. Blomsteraktige og svale topptoner er et av kjennetegnene til kvalitetsvin fra området og noe som minner om fiol, rose, mynte, basilikum og kamfer.
Ved lagring blir tanninstrukturen bløtere og aromaene går mot fin marmelade, tørket frukt, sopp, trøffel og skogbunn.
Vinene er underlagt ulike minimumskrav for lagring før de lanseres for salg:
Årgangsforskjellene har vært store i Barolo og Barbaresco, men er blitt markant mindre de siste 20 årene. Det er fremdeles forskjeller, men det er langt mellom de dårlige årgangene.
Se årgangstabellene og årgangsbeskrivelsene av Barolo
Barolo kan lages av nebbiolodruer fra 11 kommuner rundt byen Barolo i provinsen Cuneo.
De viktigste kommunene er Monforte, Serralunga og Castiglione Falletto, Barolo og La Morra. De beste vinmarkene og vinene av høyest kvalitet kommer fra disse kommunene.
De øvrige kommunene er Novello, Cherasco, Grinzane Cavour, Verduno, Roddi og Diano d'Alba.
Jordsmonnet varierer en del i Barolo. Noen vinmarker har kalkstein og leire, mens enkelte vinmarker er mer sandholdige. Å dele inn området i subsoner og parseller/vinmarker med unike egenskaper har man prøvd lenge.
I 2010 fikk man på plass en offisiell inndeling av området, såkalt MGA (Menzione Geografica Aggiuntiva). Enkelt sagt kan MGA sees på som ekvivalenten til de franske begrepene cru eller climat.
Det er 181 ulike MGA'er i Barolo hvor 170 er større eller mindre vinmarker og 11 er kommune-MGA. Hvis en MGA benevnes på etikketen må 85 % av druene komme fra denne MGA'en.
I tillegg kan du se begrepet vigna på etiketten. Vigna betyr vinmark og kan benevnes i tillegg til MGA, og benyttes gjerne der hvor en MGA er en relativt stor subsone.
Betegnelsen cru er også vanlig i Barolo, dette er en uoffisiell betegnelse som kan dekke både en MGA og en vinmark.
De mest anerkjente vinmarkene er Bussia, Ginestra og Santo Stefano (i Monforte), Lazzarito og Vigna Rionda (i Serralunga), Rocche, Villero og Monprivato (i Castiglione Falletto), Cannubi , Sarmazza og Brunate (i Barolo), Rocche og Cerequio (i La Morra).
Barolo DOCG gir mulighet til å blande inn inntil 15 % av tidligere årganger i hver årgang. En mulighet som utnyttes i varierende grad, men selvsagt helst i svake år. Barolo-lovverket er relativt strengt hva angår hvor stor avling som kan tas ut. Maksimum er 52 hl/ha. Med ca 1250 hektar er årlig produksjon på knappe 8 millioner flasker.
På 1980 og 1990-tallet begynte vinene fra Piemonte å få noe internasjonal oppmerksomhet, men etterspørselen var middels og prisene relativt lave. Vinene fremstod ofte som utilnærmelige som unge med svært fast tanninstruktur.
Yngre krefter innad i familiene så behovet og ikke minst muligheten for å gjøre moderne endringer. Den yngre generasjonen begynte å se utenfor landets grenser.
Den vedtatte sannhet om at barolovinene måtte ha lang skallkontakt og modning på store slavonske eikefat, såkalte botti, ble utfordret. Det ble eksperimentert med kort skallkontakt og bruk av små franske eikefat, barriques, under modningen. Den nye typen barolo var tidligere drikkeklar, rikere, mer fruktig og med en litt avrundet stil. En generasjon med modernister ble født.
På den andre siden av gjerdet satt tradisjonalistene, de som alltid hadde vinmarksarbeidet og vinmakingen på samme måte i flere generasjoner. Blanding av druer fra ulike vinmarker, lang maserasjonstid og modning i store slavonske eikeliggere, var fortsatt det som gjaldt.
Tradisjonalistene gjøv løs på de unge radikale som de mente ødela identitet til nebbiolodruen og barolo.
Rundt årtusenskiftet begynte mange modernister å erkjenne at de kanskje hadde gått for langt. Vinene på nye barriques lagret ikke like godt og interessen for barolo med mye fatpreg sviktet i visse markeder. Rivalene har nå nærmet seg hverandre.
Mange av de gamle modernistene er mer forsiktig med eikebruken, modningstiden i fat er lengre og vinene modnes gjerne på ulike fatstørrelser. Kimaendringene har også gjort at druene blir tidligere modne og gir mer tilgjengelige viner. Det trengs gjerne ikke moderne teknikker for mykne vinene på samme måte som modernistene stod for.
Mens Barolo består av flere landsbyer med vinmarker rundt, så er Barbaresco en liten landsby med vinmarker som i et amfiteater rundt byen. Barbaresco produseres hovedsaklig i de tre kommunene Barbaresco, Neive og Treiso. I tillegg inngår en liten del av kommunen Alba i Barbaresco DOCG.
Området er lite og antall produsenter få. Vinen kan spores i skrifter tilbake til 1799, men tilbrakte de neste 100 årene i skyggen av Barolo og ble enten solgt som ordinær nebbiolo eller blandet inn i barolovinene. I 1894 etablerte Domizio Cavazza, lederen for vinskolen i Alba, kooperativet Cantine Sociali di Barbaresco sammen med ti produsenter. Det ble innført moderne metoder og vinen tok opp konkurransen med barolo nasjonalt.
De fikk sin DOC-status i 1966 blant de første i Italia, startet å produsere enkeltvinmarksviner året etter, og DOCG fulgte i 1980.
Barbaresco fikk på plass sin soneindeling i 2007, tre år før Barolo. Her er det 66 MGA'er, alle er på vinmarksnivå, altså ingen kommune-MGA slik det er i Barolo.
De mest anerkjente vinmarkene er Paje, Asili, Montefico og Montestefano.
Dette er blitt en veldig populær vin som innebefatter alt fra lette og leskende viner til virkelig seriøse saker. Produksjonen av Langhe nebbiolo øker med 10 % årlig og utgjorde 37 % av den totale produksjonen av nebbiolo i 2016. Arealet dyrket med nebbiolo vokser også stadig på bekostning av de andre druene i regionen.
Så hva er forskjellen på en langhe nebbiolo og en barolo? Først og fremst kravene til lagring; for barolo er det minst tre år. For langhe nebbiolo er det ingen minimumskrav, og vinen kan lages med intill 15 % andre druer også, som barbera og dolcetto.
I en Langhe nebbiolo benyttes ofte druer fra de unge vinstokkene i barolo-vinmarkene, eller nebbiolodruer som er plantet på mindre gunstige steder.
