Vin fra Toscana

Det står Toscana på en flaske vin du holder i hånden. Gamle minner blandes med nye drømmer. Et av verdens mest kjente vindistrikt er vanskelig å være nøytral til.

Tankene går til duvende åsrygger, ranke sypresser og krokete oliventrær. Michelangelos vakre Davidskulptur, en hemmelighetsfull Mona Lisa og et skjevt tårn i Pisa. Landbrød med modnet skinke som dyppes i pikant olivenolje, etterfulgt av en saftig bistecca alla Fiorentina. Klisjeer, tenker du kanskje, men Toscana er vakkert og smakfullt.

Kunst, kultur og historie

Toscana er nok den vinregionen i verden flest nordmenn har et forhold til, ikke bare gjennom vin, men også kunsten, kulturen og arkitekturen.

Området har gjennom århundrer vært en nøkkelregion i utvikling av Italia som land, både politisk, økonomisk og kulturelt. I middelalderen og renessansen var området sentrum for arkitektur, kunst og vitenskap, og har fostret noen av historiens største navn, som Leonardo da Vinci, Galileo Galilei, Michelangelo og Dante Alighieri.

Medici-familien, som dominerte Firenze fra slutten av 1300-tallet, la også grunnlaget for det moderne bank- og finanssystemet, som var svært viktig for regionens økonomiske vekst.

Vinproduksjonen i Toscana strekker seg svært langt tilbake i tid. De eldste sporene av vinproduksjon skriver seg fra etruskernes bosetning rundt 700 år f.Kr., og man finner referanser til toscansk vin i gresk litteratur fra 300 f.Kr. I dag er Toscana Italias tredje mest beplantede vinregion etter Sicilia og Puglia, men når det gjelder volum er Toscana kun nummer åtte på lista. Dette skyldes at jordsmonnet er ganske skrint, og produsentene har derfor valgt å fokusere mer på kvalitet enn kvantitet.

Regionens betydning for Italias forandring som vinland de siste 50 årene kan nesten ikke overvurderes.

Geografi og klima

Størstedelen av Toscana er dominert av et kuppert og fjellrikt terreng med variert geografi, fra de flate slettene ned mot Tyrrenhavet i vest til det mer kuperte innlandet preget av fjell og daler.

Klimaet i Toscana varierer mye, til og med innenfor hver provins. Dette påvirker vinene. Jo varmere klima, desto modnere fruktighet og mer fylde får vinen. God sangiovese balanserer dette med høy friskhet. De kjøligere områdene gir ofte de beste vinene. Klimaet bestemmes av breddegraden, nærhet til havet og høyde over havet.

Fra fjellkjeden Appenninene i øst blåser den kalde tramontanavinden ned over regionen, og påvirker spesielt DOC Chianti Rufina, deler av Chianti Classico, Brunello di Montalcino og Vino Nobile di Montepulciano. I visse områder kan høydeforskjell og fjellenes innflytelse gi ganske stor forskjell i vinstil.

Jordsmonnet i Toscana er variert, og kan også ha store variasjoner innen samme område. Ved kysten, Bolgheri, er det mye sand, stein og grus, mens i Chianti besår jordsmonnet hovedsakelige av leire og sand med innslag vulkansk tuff og kalkstein.

Druetyper i Toscana

Eller druesorten, kunne vi skrevet. For sangiovese er nesten eneherskende med 66 prosent av beplantet areal. Def finnes ingen andre regioner i Italia hvor en enkelt drue nyter så stor popularitet. Etter vinlusen phylloxeras herjinger på slutten av 1800-tallet og den store utvidelsen av chianti-området på 1930-tallet banet vei for sangioveses dominans. Den dyrkes i hele regionen og er obligatorisk hoveddrue i åtte av elleve DOCG-appelasjoner

Sangiovese

Sangiovese (sangio jovis = Jupiters blod) trives best på skrinn jord i relativt kjølig klima hvor vekstsesongen er lang. Da kan vinene bli fantastiske, og de beste stedene er i innlandet på vinmarker som ligger 300-700 meter over havet. I for varmt klima og med for fruktbar jord blir vinene kjedelige og rustikke, druens popularitet har helt klart medført at den er plantet steder den ikke burde. Ofte blir sangiovese blandet med andre druetyper.

Vin på sangiovese har aromaer som minner kirsebær eller moreller, gjerne med nyanser av blomster og tørket urt. De har som oftest god friskhet og tydelig tannin og varierende preg av fat.

Andre lokale druetyper

De grønne druetypene trebbiano toscano og malvasia del chianti er først og fremst viktige i søtvinen Vin Santo, men opplever tilbakegang. De blå canaiolo nero og ciliegiolo har vært populære, men opplever også kraftig tilbakegang. Man kan finne sporadiske endrueviner på disse, men er oftest sett som blandingsdruer.

Internasjonale druetyper

Mens de lokale druetypene har sett tilbakegang har de internasjonale sett en enorm vekst, spesielt for cabernet sauvignon og merlot. Syrah trives også godt i de varmere delene av regionen. Selv om internasjonale druer fikk stor oppmerksomhet med "supertoskanerne" på 1960 og 70-tallet så er de ikke nye i regionen, cabernet sauvignon har vært dyrket her i over 250 år.

Chardonnay har også økt interesse i Toscana.

Chianti og Chianti Classico DOCG

Chianti-området, slik vi kjenner det i dag, dekker store deler av det toskanske innlandet. Navnet Chianti ble først nevnt på 1200-tallet, og i 1716 ble området – som det første i verden – offisielt anerkjent som et eget vinområde. Opprinnelig omfattet Chianti hovedsakelig området mellom Firenze og Siena, rundt landsbyene Radda, Gaiole, Castellina, Greve og Ponzano. Dette ble senere kjent som Chianti Classico.

Chianti-oppskriften

I 1872 ble det definert en oppskrift for Chianti-vin. Den skulle hovedsakelig bestå av sangiovese (70 %), supplert med canaiolo (15 %). I tillegg skulle det være 10 % grønne druer, som malvasia og trebbiano, samt 5 % øvrige lokale blå druetyper. Denne oppskriften ble i 1967 grunnlaget for Chianti DOC, og i 1984 fikk både Chianti og dets underområder, som Rufina, Fiorentini og Senesi, DOCG-status.

Chianti Classico fikk sin egen DOCG i 1996. Regelverket har siden blitt mer fleksibelt, og vinprodusenter kan nå lage 100% sangiovese-baserte viner. Likevel må Chianti DOCG inneholde minst 70 % sangiovese, mens Chianti Classico DOCG krever minst 80 %.

Chianti Classico UGA

Unità Geografiche Aggiuntive er et system som ble innført i 2021 for å fremheve de ulike geografiske forskjellene innenfor Chianti Classico-området. Det deler området inn i 11 underregioner basert på jordsmonn, klima og historisk identitet.

Enkelt sagt kan UGA sees på som ekvivalenten til de franske begrepene cru eller climat.

Noen av UGA-ene tilsvarer eksisterende kommuner – for eksempel Radda, som tilsvarer Radda in Chianti – mens andre er mindre områder med fokus på et spesifikt jordsmonn. UGA-navnet kan kun brukes på Gran Selezione.

De 11 UGA-ene i Chianti Classico:

• San Casciano
• Montefiridolfi
• Greve
• Panzano
• Lamole
• Radda
• Gaiole
• Castelnuovo Berardenga
• Vagliagli

Chianti Rufina DOCG

Rundt 20 km øst for Firenze ligger byen Rufina som har gitt navn til subsonen i DOCG Chianti. Vinmarkene ligger høyt, på rundt 500-600 meter. De kjølige vindene fra Appeninene gir friske, elegante og aromatiske viner.

Chianti Colli Senesi DOCG

Dette er den største av underområdene og generelt varmere enn de andre, noe som gir fyldigere og rikere viner. Det kreves en høyere andel sangiovese i blandingen (minimum 75 prosent) og mindre av cabernet-typene (maksimalt 10 prosent, enten enkeltvis eller sammen).

Brunello di Montalcino DOCG

4 mil sør for Siena ligger byen og kommunen Monatlcino, og her lages noen av Italias mest anerkjente viner. Appelasjonen var den første til å oppnå DOCG-status i Italia. Vinene må lages av 100 % sangiovese, lokalt kalt brunello, og må lagres i fire år før salg (fem for riserva) hvorav to må være på eikefat. De fleste lagres 3-4 år på fat.

Området er blant de tørreste og varmeste i hele Toscana, men fjellformasjonen Monte Amiata (1738 moh.) i sørøst gir likevel en modererende vind og beskyttelse mot regn.

Dette er lagringsdyktige viner som stort sett har tydelig fatpreg, moden fukt, mørke kirsebær, tobakk, lakris og stall. De beste vinene kommer fra de høytliggende vinmarkene på 300-500 moh. Med klimaendringene ser man også at norvendte vindmarker har gode forutsetninger.

Årgangsvurdering - fra stjerner til ord

Brunello di Montalcino DOCG har de siste årene gjennomgått en betydelig endring i hvordan årganger vurderes. Frem til 2020 tildelte konsortiet i Montalcino en vurdering på én til fem stjerner til hver årgang, bare fire måneder etter innhøstingen. Systemet vurderte vinene i en veldig tidlig fase, hovedsakelig basert på klimadata. Dette er nå erstattet av Brunello FORMA – en ny metode basert på sesnorisk beskrivelse som skal hjelpe forbrukere å forstå stilen og lagringspotensialet i et gitt år – ikke bare gi en stjerne.

Rosso di Montalcino DOC

Kommer fra samme kommune og samme vinmarker, men vinene har lavere krav til lagringstid før salg. For noen produsenter er rosso en deklassifisert brunello, mens for andre et bevisst valg som en fruktigere, rimeligere og mer tilgjengelig vin som ung. Mintekravet til lagring er 10 måneder, men det er ingen krav til fatlagring.

Vino Nobile di Montepulciano DOCG

36 km øst for Montalcino, på grensen til Umbria, ligger middelalderbyen Montepulciano på toppen av en klippe. Her har vinproduksjon vært en sentral del av hverdagen i hundrevis av år. De eldste kjente nedtegnelsene med referanser til vinmarker i området er fra år 789, mens et dokument fra 1350 skisserer regler for handel og eksport av vin.

Klimaet er varmt og tørt middelhavsklima og jordsmonnet er variert med leire, sand og kalkstein.

Lagringskravet er to år, men i motsetning til Chianti er fatlagring obligatorisk. Tidligere var det krav til lagring på botti, men mange produsenter lagrer kortere tid på barrique. Lagringskravet på fat er 12 måneder.

Vinene må bestå av minst 70 % sangiovese, her kalt prugnolo gentile, men blandes ofte med lokale eller internasjonale sorter.

Rosso di Montepulciano DOC

Kommer fra samme kommune og ofte samme vinmarker, men har ingen krav til fatlagring. Ung, fersk fruktighet og friskhet gir gode og prisgunstige viner. Druene kommer gjerne fra yngre vinstokker eller mindre gunstige parseller.

UGA - Pieve Nobile

På lik linje med Chianti Classico har også Vino Nobile de Montepulciano etablert UGA. Fra og med 2021-årgangen kan produsentene angi de tolv underområdene på etiketten. Vinene kalles Pieve Nobile, og kan sees på som en riserva-variant.

De 12 UGA-ene i Vino Nobilde de Montepulciano er:

• Pieve Cervognano
• Pieve Caggiole
• Pieve Gracciano
• Pieve Le Grazie
• Pieve Argiano
• Pieve Valardegna
• Pieve Cerliana
• Pieve Sant'Albino
• Pieve Valiano
• Pieve Badia
• Pieve San Biagio
• Pieve Ascianello

Navnene stammer fra de historiske kirkesognene som området har vært delt inn i siden middelalderen. Disse UGA-ene er ikke hierarkisk organisert og representerer ingen kvalitetsklassifisering, men skal bidra til å vise mangfoldet innenfor appellasjonen.

Strengere krav

Samtidig stilles det strengere krav til produksjonen av Vino Nobile der UGA er angitt på etikett. For eksempel må druene komme fra vinmarker som er minst 15 år gamle, drueblandingen må bestå av minst 85 prosent sangiovese. I tillegg er inntil 15 prosent andre lokale druetyper tillatt. Internasjonale druesorter og grønne druer er ikke tillatt.

Vinen må lagres i minst 36 måneder, hvorav minst tolv måneder på fat og tolv måneder på flaske.

Bolgheri DOC

Langs Toscanas kyst finner vi et lite område kalt Bolgheri, kjent som hjemstedet til supertoscanere. Området har spesialisert seg på røde Bordeaux-blandinger, men det produseres også noe hvitviner og roséviner. Druer til de røde Bordeaux-blandingene utgjør 80 % av det beplantede arealet.

Vinmarkene ligger på en slette omgitt av skogkledde åser, kjent som «Bolgheri-amfiet». Amfiet omslutter sletten med utsikt mot havet og skaper et unikt mikroklima. Klimaet er varmt, men nærheten til havet og kalde havvinder gir kjølige netter som bevarer syrenivået i druene.

De vanligste druesortene er cabernet sauvignon, cabernet franc, merlot og syrah, i tillegg til noe sangiovese. Vinene er stort sett tydelig fatpregede med lagring på nye franske eikefat (barrique) i. Den lokale druen vermentino er imidlertid den mest utbredte grønne druesorten, sammen med sauvignon blanc og viognier.

Supertoscanere

Begrepet «Supertoskanere» oppstod i Toscana på 70-tallet. Chianti hadde i flere tiår hatt rykte på seg for å være en karakterløs rødvin. En gruppe produsenter lot seg inspirere av en pioner i Bolgheri, som etter 20 års eksperimentering lanserte den første supertoskaneren basert på druene cabernet sauvignon og cabernet franc i 1968.

Opprøret som endret vinloven

Disse vinene var ikke i tråd med italienske vinlover på 70-tallet. Rødvinene fra Toscana skulle ha minimum 80 prosent av druen sangiovese, og det skulle benyttes grønne druer i tillegg, for å kunne få kvalifikasjonen DOC. På grunn av dette fikk vinene betegnelsen vino da tavola, eller bordvin, som var den enkleste og rimeligste kategorien.

Vinene var av svært høy kvalitet, fikk stor internasjonal oppmerksomhet og ble kalt «supertoskanere». Opprøret endret også italiensk vinlovgivning og var grunnlaget for etableringen av IGT-klassifikasjonen.

Franske druesorter

I dag er det mange produsenter som lager vin med franske druesorter i Toscana, og spesielt med druer vi kjenner fra såkalte Bourdeaux-blandinger. Faktisk er det i dag krav om å bruke franske druer i DOC Bolgheri.

Druene som vanligvis benyttes er cabernet sauvignon, merlot og cabernet franc, i tillegg er det vanlig med syrah og sangiovese. Felles for disse vinene er at de ofte bruker franske barrique og har et tydelig fatpreg. Det er gjerne i Bolgheri og Maremma at du finner vinene med typiske franske druesorter i Toscana

Supersangiovese

Supertoskanerne kom ikke bare fra Bolgheri, men også fra hjertet av Chianti Classico. Flere produsenter ønsket å lage kvalitetsvin på bare sangiovese eller sangiovese iblandet andre blå druer. Dette var ikke ikke tillatt under DOC-regelverket og vinen ble klassifisert som bordvin. I dag er flere av disse vinene tillat i DOC(G), men produsentene bruker fremdeles IGT-klassifikasjonen på sine etiketter.

Supertoskanere i dag

I dag er det mange som bruker begrepet "supertoskanere" om alle toscanske viner laget med franske druetyper eller sangiovese lagret på barrique, men mange av disse er langt fra supre. Begrepet bør sees i en historisk kontekst.

Vernaccia di San Gimignano DOCG

Toscana produserer ikke bare rødvin, men også hvitvin. Vernaccia de San Gimignano er en av de mest kjente hvitvinene fra regionen, produsert rundt den historiske byen San Gimignano. Laget på druen vernaccia. De beste vernacciavinene har moden og kjølig fruktighet, gjerne med aroma som minner om fersken og eple. Høy friskhet og en liten bitterhet gir vinen karakter. Enkelte varianter kan også modnes på fat.

Ansonica Costa dell'Argentario DOC

En raritet fra de sydligste delene av provinsen Grosseto ut mot det Tyrrenske hav. Druen ansonica trives aller best på øya Giglio. Vinene er friske og ofte med et fint sitruspreg og litt bitter avsluttning.

Vin Santo

Vin Santo er Toscanas tradisjonelle dessertvin, en søt vin som lages av sent innhøstede druer, vanligvis trebbiano og malvasia, men sangiovese kan også brukes Druene håndplukkes og tørkes langsomt i flere måneder, slik at de skrumper inn. I desember presses de, og den tykke og søte mosten gjæres og lagres i flere år på fat og flaske før salg.

Vin Santo varierer i stil etter hvor lenge de er lagret, og hvor søt produsenten ønsker at vinen skal være. De skal uansett ha god friskhet og en aroma av fersk og tørket frukt kombinert med aromaer fra fatlagringen.

Vin Santo kan komme fra hele regionen, men de viktigste appelasjonene er Vin Santo del Chianti DOC, Vin Santo del Chianti Classico DOC, Vin Santo di Carmignano DOC og Vin Santo di Montepulciano DOC. Den serveres ofte med cantuccini (toskanske mandelkjeks), her hjemme er den en klassiker til karamellpudding.

Les ogsåVerdt å vite om dessertvin

Sist oppdatert: 21. november 2025