Vin fra Rioja

Tradisjonell og trendy vinregion

Rioja en en av Spanias største vinregioner – og uten tvil den mest kjente området i Spania for rød kvalitetsvin. Området fikk en oppsving på midten av 1800-tallet da Bordeaux ble rammet av Phylloxera og vinprodusentene der så mot Rioja for å dekke vinmangelen. Dette ble avgjørende for den tradisjonelle stilen vi kjenner Rioja for i dag; fyldige rødviner med utvikling og tydelig preg av fat. I Norge har Rioja-vinenes dominans til tider vært så stor at det nærmest har blitt synonymt med «spansk vin».

I dag er Rioja en av Spanias mest trendy vinregioner, med en mengde prosjekter som har definert en ny stil. Disse drives ofte av små, terroir-orienterte produsenter som har tilført regionen en helt ny energi.

Klima og geografi

Rioja DOCa ligger nord i Spania og strekker seg rundt 100 kilometer i nordvest–sørøstlig retning langs elven Ebro.

I nord ligger fjellkjeden Sierra de Cantabria, som beskytter Rioja mot vått og kaldt vær fra Atlanterhavet, mens i sør skjermer Sierra de la Demanda mot vær fra de varmere områdene i innlandet.

Ebro-dalen er relativt åpen, og selv om Rioja ligger langt fra kysten får den østlige delen påvirkning fra Middelhavet. Ebroelven er den største elven i området, men har flere sideelver, og dalene langs disse gir vinmarker med varierende eksponering og jordsmonn.

Riojas underområder

Rioja består av tre underområder – eller soner; Rioja Alta, Rioja Alavesa og Rioja Oriental (tidligere Rioja Baja). I 2021 var det litt over 66 000 hektar med vinmark i Rioja, en økning på 50 prosent siden 1990, og arealet vokser fortsatt gradvis.

Rioja Alta

Dette er den største sonen og ligger hovedsakelig sør for elven Ebro og vest for byen Logroño. Klimaet er i hovedsak kontinentalt, med noe maritim innflytelse. Områdene nær Ebro ligger relativt lavt og er derfor varmere, med mye alluvialt jordsmonn. Den nordvestlige delen er kjøligere og våtere, med kalkholdig leirjord. Den sørlige delen ligger opptil 700 moh., er relativt kjølig og fuktig, har flere nordvendte skråninger og innslag av jernholdig leire, som ofte er kjøligere og holder godt på vann.

Rioja Alavesa

Dette er den minste sonen og ligger vest for Logroño, men nord for elven Ebro, og grenser til vinmarkene i Baskerland. Området er relativt kjølig og fuktig, likt den nordvestlige delen av Rioja Alta. Vinmarkene ligger opptil rundt 700 moh., og jordsmonnet domineres av kalkholdig leire.

Rioja Oriental

Denne sonen er bare litt mindre enn Rioja Alta og ligger øst for Logroño, både nord og sør for Ebro. Den het tidligere Rioja Baja, som beskrev beliggenheten lenger ned langs elveløpet, men siden «baja» også betyr «lav», fryktet man at navnet ble assosiert med lavere kvalitet. Den nordlige delen langs Ebro ligger lavt og er det varmeste og tørreste området i Rioja. Sør i sonen ligger vinmarkene i 500–1000 meters høyde, og på de høyeste beliggenhetene kan gjennomsnittstemperaturene være like kjølige som i Rioja Alta og Rioja Alavesa. Her er jordsmonnet en blanding av kalkholdig og jernholdig leire.

Gamle vinstokker

Rioja har en betydelig andel eldre vinmarker.

• 20 000 hektar med gamle vinstokker eldre enn 35 år, som utgjør 30 % av DOCa.
• Mer enn 5 000 hektar med vinstokker eldre enn 50 år (10 %)
• 484 hektar med over 100 år gamle vinstokker (1 %)

Klimaendringer i Rioja

De siste tiårene har klimaendringer gjort høytliggende vinmarker ikke bare mer levedyktige, men også mer attraktive, ettersom produsentene ønsker å lage friskere og mer nyanserte viner. Tidligere kunne druene ha problemer med å modne i disse vinmarkene. Området som anses mest utsatt for klimaendringer, er de lavtliggende vinmarkene i Rioja Oriental, som allerede er varmt og ofte rammes av tørke.

Årgangsvariasjonene kan være betydelige, ettersom ulike deler av Rioja i samme år kan påvirkes i varierende grad av Atlanterhavet (kjøligere og våtere vær) og Middelhavet (varmere og tørrere vær). Det er derfor vanskelig å generalisere årgangene over en så stor og variert region. Noen produsenter søker konsistens fra år til år, der blanding av druetyper og vin fra ulike soner er viktig, mens andre ønsker å uttrykke årgangsvariasjoner og stedegenhet tydeligere.

Les ogsåVannmangel i vinmarken

Historien om vinproduksjon i Rioja

De tidligste sporene etter vinproduksjon i Rioja dateres helt tilbake til det 11. århundre f.Kr., da fønikerne slo seg ned i regionen. Lokalbefolkningen har laget vin nesten uavbrutt siden den gang. Selv om Riojas geografi ikke alltid har lagt til rette for eksport, er klimaet ypperlig for druedyrking og vinproduksjon. Som følge av dette ble mesteparten av vinen drukket lokalt eller av pilegrimer på vei mot Santiago de Compostela helt frem til 1800-tallet.

Rioja var den aller første spanske regionen som fikk DO-status i 1925 og i 1991 ble regionen den første som ble oppgradert til det øverste nivået, DOCa.

Riojas opprinnelige vinstil var ulik den fatlagrede og oksidative vi kjenner den som. Det var vanlig med karbonmaserasjon og lagring i amfora, og vinen kan kanskje beskrives som nærmere en rustikk variant av beaujolais nouveau.

På 1850-tallet kom et par pionerer tilbake fra Bordeaux med både kunnskap, innovasjon og inspirasjon i bagasjen. Det ble plantet tusenvis av vinstokker med tradisjonelle bordeauxdruer, lagring på små franske fat ble introdusert, og målet var eksport til tidligere kolonier og handelspartnere.

Jernbane og vinlus

Selv om innovasjonene forbedret vinens holdbarhet og kvalitet, var det fortsatt vanskelig å transportere flasker ut av regionen. Dette ble løst da jernbanen sto ferdig på midten av 1800-tallet. Den knyttet Rioja til de viktige havnebyene Irun og Bilbao, noe som ga vinbøndene tilgang til både nasjonale og internasjonale markeder.

Omtrent samtidig ble Frankrike og Bordeaux først rammet av meldugg og deretter den svært ødeleggende vinlusen Phylloxera. Vinhandlerne i Bordeaux hadde forpliktelser til sine handelspartnere, og så nå til Rioja på jakt etter vin som kunne erstatte produksjonen hjemme i Frankrike.

Dette ga et voldsomt kompetanseløft i Rioja, og etablering av store vinhus og kooperativer ved jernbanen i Haro. Lang fatlagring ble normen, og dette la grunnlaget for det aldersbaserte klassifiseringssystemet: joven, crianza, reserva og gran reserva, der lengre lagring ga høyere status.

Amerikanske fat

Mot slutten av 1800-tallet kom fransk vinproduksjon tilbake på beina, og behovet for vin fra Rioja var ikke lenger tilstede. Dessuten hadde franskmennene behov for fatene selv, så Rioja måtte se etter fat andre steder. Tidligere kolonier og handelsforbindelser ble løsningen, og fat fra USA ble ny standard.

I 1901 ankom den ødeleggende phylloxera-lusen Rioja, noe som førte til en nedgangstid, men løsningen med å pode på resistente amerikanske vinstokker var nå godt kjent og regionen klarte raskt å omstille seg. Dessverre ble påfølgende verdenskriger, spansk borgerkrig og Franco-diktatur krevende for Riojas vinindustri. Det var ikke før på 1970-tallet at industrien fikk nytt liv.

På 1990-tallet kom en stilendring som utfordret det etablerte. Trenden gikk mot kraftige, konsentrerte viner med tydelig ekstraksjon – sterkt påvirket av den amerikanske vinkritikeren Robert Parker. Mange produsenter tilpasset seg raskt, blant annet for å konkurrere med Ribera del Duero, som siden 1980-tallet hadde tatt markedsandeler.

Parallelt med dette sto kooperativene sterkt, med fruktige, unge drikkeklare viner laget med karbonisk maserasjon av hele drueklaser. Det er nettopp denne stilen som i stor grad har påvirket utviklingen av det man i dag omtaler som det moderne Rioja.

Les ogsåVin med fatpreg

Ny stil: Jordsmonn foran fatlagring

De stilistiske endringene i nyere tid skyldes økende nysgjerrighet på Riojas mangfold av terroir – og et ønske om tydeligere regional og individuell identitet. Samtidig begynte forbrukere å gå bort fra tunge, fyldige viner med høy alkohol og etterspørre viner med mer presisjon, høyere friskhet og viner som viser preg av voksested.

Produsentene bak den moderne stilendringen har bidratt til omfattende diskusjoner om regelverket i Rioja. Opprøret tvang kontrollorganet, Consejo Regulador, til å revidere regelverket og i 2017 ble nye klassifiseringer innført: Vino de Zona, Vino de Pueblo og Viñedo Singular. Denne klassifiseringen gir større rom for å fremheve opprinnelse, vinmark og jordsmonn.

Hvite og rosa viner fra Rioja

Rioja er utvilsom mest kjent for rødvin som utgjør 86% av volumet, men det lages noen helt unike hvitviner og roséviner i regionen. Her lages hvite og rosa crianza, reserva og gran reserva-viner. Og spesielt den tradisjonelle oksidative stilen er unik i en vinverden hvor det meste er fruktig, lyst og lett. Utviklet hvit rioja gran reserva går som hånd i hanske til tredje dags fårikål, og utviklet rosé til vilt med soppsaus er virkelig en kombinasjon for den eventyrlystne.

Utviklingen av den lysere og lettere moderne rødvinsstilen i regionen har også gitt et kraftig løft for hvitvin. Selv om grønne druer fortsatt utgjør under 10 % av beplantningen, gir tidligere innhøsting, høyere beliggenhet og mer skånsom vinmaking friske, stedstypiske viner. Fra slanke og mineralske chablis-liknende viner til fatfermentert viura i «Burgund-stil».

Rosévinene spenner også fra de lyse i provence-stil til de fruktige med intens farge og litt grep, i tillegg til de oksidative lagrede variantene.

Les ogsåHvordan lager man rosevin?

Musserende vin fra Rioja

Den spanske musserende vinen cava kan produseres av druer fra syv ulike områder i landet, blant annet Rioja. I 2017 ble det derimot tillatt å bruke navnet Rioja på musserende vin med den nye kategorien Espumoso de Calidad de Rioja.

Alle de 14 druetypene i Rioja kan benyttes. Druene må være høstet for hånd og vinen må lages på tradisjonell metode. Det er tre kategorier:

• Crianza, lagret minimum 15 måneder på berme
• Reserva, lagret minimum 24 måneder på berme
• Grana Añada, lagret minimum 36 måneder på berme

Les ogsåVerdt å vite om cava

Blå druetyper i Rioja

Det er 14 tillatte druetyper i Rioja, hvor 5 er blå og 9 er grønne. Likevel dominerer de blå druene i areal med 90 prosent av beplantningen.

Tempranillo

Tempranillo er klart mest utbredt og utgjør 88 prosent av beplantningen av blå druer. Denne dominansen er relativt ny; for 50 år siden var fordelingen mellom tempranillo og garnacha langt jevnere.

Tempranillos evne til å gi stabile og ofte høyere avlinger gjorde at mange garnacha-vinstokker, særlig i Rioja Oriental, ble erstattet. At vanning ble tillatt, forsterket denne utviklingen, siden garnachas naturlige tørketoleranse ble mindre avgjørende. I dag planter kvalitetsorienterte produsenter i Rioja Oriental igjen garnacha, som regnes bedre tilpasset varme og tørke enn tempranillo.

Tempranillo egner seg spesielt godt i Rioja Alta og Rioja Alavesa, der den modner godt selv i kjøligere og høytliggende vinmarker med kjølig leirholdig jordsmonn.

Druen er hovedkomponenten i de fleste røde Rioja-viner og gir aromaer av bringebær, kirsebær, mørke bær, blå plomme og urter, med middels til høy syre og tannin. Selv om blandinger er svært vanlig i Rioja, lager noen produsenter endruevin av tempranillo.

Garnacha

Kjent som grenache utenfor Spania. Den nest mest plantede blå druen, men utgjør bare rundt 8 prosent. Den tåler tørke, og er særlig godt tilpasset varme og tørre forhold i Rioja Oriental. I blandinger bidrar den med moden jordbærfruktighet, lavere tannin og fyldigere munnfølelse.

Vin på garnacha kan variere enormt i stil. Fra mørke, fyldige, sødmefulle rødviner med høy alkohol til nyanserte, lavekstraherte, delikate og lyse rødviner med masse topptoner. Sistnevnte stil er en del av trendbildet vi ser i Rioja. Gamle vinstokker i høytliggende vinmarker som tidligere kun ble brukt til rosévin får nå hjelp av klimaendringene til å produsere fokusert rødvin på garnacha av topp kvalitet.

Les ogsåVerdt å vite om garnacha

Graciano

En sentmodnende drue som tåler tørke godt, men gir lave avlinger og er utsatt for soppsykdommer. I blandinger bidrar den med høy syre, tydelig tannin og frisk mørk frukt. Druer med noe lavere modning kan gi et markant urtepreg til vinene. Den brukes av og til alene, og utgjør litt over 2 prosent av beplantningen.

Mazuelo

Også kjent som cariñena (og carignan utenfor Spania), brukes i blandinger for å tilføre friskhet. Som graciano utgjør den litt over 2 prosent, men vinifiseres sjelden alene.

Maturana tinta

Også kjent som trousseau, ble tillatt i Rioja i 2009. Beplantningen er liten, men økende. Den gir dyp farge, høy syre og bidrar med aroma av tranebær og bjørnebær.

Grønne druetyper i Rioja

Flere lokale og internasjonale grønne druer er tillatt i hvit Rioja. De viktigste er:

Viura

Også kjent som macabeo eller macabeu, er den mest plantede grønne druen og står for 68 prosent av beplantningen av grønne druer (tilsvarende 6 prosent av totalen i Rioja). Den knopper og modner sent og er utsatt for botrytis, og passer derfor best i varme, tørre vinmarker. Viura er relativt nøytral og kan gi mange stiler – fra enkle, friske viner gjæret i ståltanker til konsentrerte og komplekse viner med stort lagringspotensial når avlingene holdes lave og vinen modnes på fat.

Tempranillo blanco

En hvit mutasjon av tempranillo, oppdaget i 1988 og godkjent i 2004. Beplantningen har økt raskt og utgjør nå rundt 13 prosent av de grønne druene. Den gir viner med høy syre og aromaer av sitron, grapefrukt og ananas.

Maturana blanca

En av Riojas eldste stedegne druetyper som i mange år har vært utrydningstruet. Druen utgjør en stadig større andel i hvite Rioja-blandinger, mens et fåtall produsenter lager endrue-varianter. Gir friske hvitviner med aroma av eple, sitrus, hvit blomst og urt som spenner fra slanke og syrlige til fyldige og fatlagrede varianter.

Andre druer

Malvasía og garnacha blanca brukes ofte i blandinger for å gi større aromatisk bredde, særlig i fatlagrede viner. Verdejo og sauvignon blanc brukes både alene og i blandinger med viura, ofte i rimelige viner uten fatlagring.

Sist oppdatert: 27. februar 2026